Appell. Krystallnatta, 9. november. Stortinget

Dette er en appell jeg holdt utenfor Stortinget for å markere Krystallnatten. Vi må ikke glemme at meningsløse handlinger ofte gir mening for de som gjennomfører dem. Det er skummelt og gjør det viktig å stå opp i mot ekstreme meninger!

Vegard Grøslie Wennesland
Leder, AUF i Oslo

Den 2. oktober holdt jeg en appell på en konsert i Domkirken. Den var arrangert som en innsamlingskonsert for Afrikas Horn. 2. oktober er FNs internasjonale ikke-voldsdag. Det er også Mahatma Gandhis fødselsdag. Domkirken var nesten full og samlet inn over 38,000 kroner.

Under deler jeg appellen jeg holdt om ikke-vold og frivillighet.

Kameratslig,
Vegard

Utdanningsetaten i Oslo fremla i april en rapport om kunnskaper og holdninger til rasisme og antisemittisme i Osloskolen, som viser at blant annet jødiske, buddhistiske og muslimske elever blir mobbet mer enn gjennomsnittet. Antisemittismen scorer spesielt negativt – hele 33,3 % av de spurte jødiske elevene opplevde å ha blitt “utsatt for hendelser 2 til 3 ganger i måneden eller oftere på grunn av religion”. Enda verre er det at 51,5 % av alle de spurte elevene har opplevd at ordet “jøde” er brukt til å beskrive noe negativt, mens hele 62 % har opplevd at noen har blitt kalt det på deres skole. Slike holdninger er et stort problem, er helt forferdelig for de menneskene det rammer og det er på ingen måte akseptabelt at mobbing av noe som helst slag skal finne sted i norsk skole.

Jeg reagerer på NRKs vinkling av saken. “33 prosent av jødiske barn rammes av rasisme ofte, mens bare 5,3 prosent av muslimske barn opplever det samme,” melder Østlandssendingen – noe jeg synes er utrolig dårlig gjort overfor muslimene. Ordet “bare” i denne sammenhengen bidrar til en holdning om at det er “greit” at muslimer mobbes siden det uansett ikke er snakk om så mange. Vi må aldri glemme at mobbing er skadelig for et hvert individ som opplever det – og det gjemmer seg alltid individer bak prosentresultatene i statistikken. Dessuten er det rent tallmessig 12 jødiske elever (av 36 spurte) og 62 muslimske (av 1179 spurte) som oppgir å bli mobbet jevnlig for sin religion. Å si at det bare er 5,3 % muslimske elever som blir mobbet er derfor en selvmotsigelse i seg selv.

Med dette tatt i betraktning synes jeg det er synd at Anne Sender fra Det Mosaiske Trossamfunn ikke nevner andre mulige forklaringer enn at det er muslimer som har tatt med seg fordommene mot jødene til Norge. Ved å bruke fordommer til å peke ut bakmenn til andre fordommer bidrar vi ikke til å finne en løsning, tvert imot, vi graver oss dypere ned i fordomsfella og skaper et sterkere grunnlag for videre religionhets. Det sagt, vi skal ikke se bort fra at noen av de negative holdningene er skapt av blant annet palestinsk barne-TV som NRK lagde en reportasje på i januar, men det er å skjære alle over én kam å anta at dette gjelder alle muslimer. Islam er spredt over store deler av verden og det finnes store kulturelle forskjeller ikke bare mellom de forskjellige nasjonalitetene, men også innad i land. Å peke på at “mange av elevene som deltok i undersøkelsen er muslimer”, som Sender gjør, bidrar derfor ikke til å forklare noe.

Heller enn å kjefte bør vi bruke tid på å finne løsninger. Det kommer tydelig fram i rapporten at mangel på forståelse er en viktig faktor til hvorfor “jøde” blir brukt som skjellsord, og antisemittisme, rasisme og flerkulturell forståelse bør derfor legges mer fokus på i RLE og samfunnsfag. Det er også et poeng at elevene må lære seg å se nyanser dersom media sprer negative holdninger, og medietolkning bør derfor bli et viktigere fokus allerede på ungdomsskolenivå. Som et tredje tiltak bør skolene besøke alle sakralbygg i lokalområdet, samt minnesmerker eller andre relevante institusjoner. Religiøse ledere som rabbinere, prester og imamer bør inviteres til skolen når det kan falle seg naturlig. Viktigst av alt må vi jobbe aktivt for å endre elevenes verdigrunnlag og holdninger – én elev som mobbes er én for mye, uansett religion eller hudfarge.

Derfor sier vi nei til all rasisme – der du jobber, der du bor, der du går på skole.

Jeg kan vel starte med å si litt hva SIM kurs er og hva det handler om.
SIM-kurs er et spennende og sosialt kurs for alle Skole-International-Miljølederne i landet, derav navnet SIM. Det er med på å skolere oss som SIM-ledere men også gi hverandre ideer om hva vi kan gjøre i vårt eget fylke.
I tillegg til å skolere oss og drive med ideutveksling, så var det et sosialt samvær og vi fikk treffe andre SIM-ledere fra hele landet. Hele opplegget var bra og vi fikk lært mye, truffet nye mennesker og hatt det koselig.
Men over til mer seriøse saker. For under hele opplegget som Miljøleder har det vært en rød tråd som har gått igjennom slle innleggene, og det er overgangen mellom fossil energi og fornybar Energi.
Det er ikke aktuelt å stoppe brått med fossil energi, men vi må ha en overgang og balansere.
Men da blir jo spørsmålet: skal vi satse på fornybar energi? Og i hvilken grad?
For vi kan si at vi skal gjøre masse fint for miljøet og vi kan si nei til all forurensing her i verden, men tør vi å satse? For olja i Norge kommer til å ta slutt. Og hva skal vi gjøre da?
Norge burde få nokk kompetanse til å bli en foregangsnasjon innen fornybar energi, og helst før det er for sent.
Norge satser allerede på forskjellige teknologier innenfor fornybar energi. Det er jo bra det, men hvis vi hadde flytta ressurser fra oljebransjen og over til fornybar sektor ville vi kunne satsa på mer fornybar energi og flere forskjellige typer miljøvennlig energi. Så når alt kommer til alt er det ett spørsmål som gjelder. Er vi villige til å satse?

Uttalelse vedtatt av fylkesstyret i AUF i Oslo

De siste ukene har har brede folkedemonstrasjoner funnet sted flere steder i Syria. De krever regimets avgang etter flere tiår med frykt, undertrykkelse og vanstyre. Det anslås allerede at flere hundre er drept og et ukjent antall fengslet som følge av protestene. Mange flykter nå i frykt for sine liv.

Syria har siden 1963 vært styrt med jernhånd av Al-Assad-familien, og regnes som det mest ufrie og undertrykkende regimet i Midtøsten. Pressefriheten er ikke-eksisterende, og ethvert avvikende politisk standpunkt straffes hardt.

President Bashar Al-Assad har ved å skifte ut regjeringen og oppheve nødlovene forsøkt å roe gemyttene. Dette er imidlertid tiltak av symbolsk karakter og lite innhold; realitetene forblir de samme. Skinnhelligheten forsterkes av at samme myndighet er villig til å sette inn hæren for med våpen å bringe egen befolkning til stillhet.

Da all internasjonal presse nektes adgang til landet er det vanskelig for det internasjonale samfunn å vite hva det er som foregår. Utallige amatørvideoer av demonstrasjoner, voldsbruk og blodige ofre legges imidlertid ut på You Tube, og vitner om en prekær situasjon.

Hjelpeorganisasjoner som Røde Kors og Røde Halvmåne har begrenset adgang til å hjelpe de som har blitt skadet under demonstrasjonene. Det er viktig at hjelpen kommer frem, og at folk får den hjelpen de trenger. Myndighetene må tillate hjelpeorganisasjonene å operere fritt til hjelp for sivilbefolkningen.

Den siste tids åpne protester mot regimet er et gjennombrudd, men skaper likefullt en farlig situasjon for alle involverte. Klarer regimet å kue befolkningen og få situasjonen under kontroll, venter en usikker fremtid for de som har deltatt.

Norge må gi demonstrantene sin fulle støtte og arbeide aktivt internasjonalt for å få på plass ytterligere reaksjoner mot Syrias myndigheter.

AUF i Oslo krever at:

- Norge fordømmer Syrias voldsbruk mot egen befolkning.
- Norge støtter aktivt opp om de fredlige demonstrantene.
- Norge arbeider internasjonalt for å gjennomføre ytterligere reaksjoner mot syriske myndigheter iunder FN-mandat.
- Internasjonal presse igjen skal få innpass i landet.
- At hjelpeorganisasjoner får operere fritt i landet.

Kjære venner, gratulerer så mye med dagen!

Det er få ganger jeg på 1. mai har tenkt at det er like viktig å vende blikket utover som i 2011. Det kan være utfordrende i et år det er lokalvalg, men det er ingen dag det er bedre å vise solidaritet med våre venner der ute enn i dag.

Vi vet at vi har mange utfordringer å ta tak i her hjemme, men de kan ikke sammenlignes med det vi opplever internasjonalt. Akkurat nå er det bevegelser i verden som vi ikke har sett lignende til på veldig lenge. En verden i utvikling, men også en verden i ubalanse.

En verden i økonomisk ubalanse, der én milliard mennesker lever i dyp fattigdom. Mennesker som lever i krig og konflik uten en dag i sikkerhet. En økonomisk ubalanse der finansmarkedene truer en verdensøkonomi, arbeidsplasser og sikkerhetsnettet for folk flest.

En verden i økologisk ubalanse, der klimaproblemene endrer den kloden vi lever på. Global oppvarming skaper allerede problemer, 50 millioner mennesker er på flukt på grunn av klimatiske endringer. En verden i økologisk ubalanse der fordelingene av dagens goder er uforenlig med en bærekraftig utvikling.

Vi trenger forandring, og vi ser at mennesker rundt om i verden krever forandringer. Bare det siste halve året har vi sett bevegelser i den arabiske verden som gir håp for millioner av mennesker. I land etter land etter land har befolkningen fått nok, de reiser seg i et krav om demokrati, et krav om å få bestemme selv. Gjennom alt for mange år har befolkningen blitt undertrykket, det har vart så lenge at folket nå resiser seg i et felles krav. Vi må støtte det folkekravet som reiser seg, enten det er i Syria eller Libya, Baharain eller Jemen.

Men ett folk kjemper ikke bare for demokrati, men også for sitt eget land. Palestinerne blir sterkere med vår støtte. Det var gode nyheter fra Palestina denne uken da Hamas og Fatah ble enige om en samlingsregjering og om å avholde valg i 2012. Som tidligere må Norge gå foran i den internasjonale støtten til Palestina og AUF krever at regjeringen med Jonas Gahr Støre tar oppgaven og går ut og anerkjenner Palestina nå.

Venner,

1. mai er alltid en spesiell opplevelse i et valgår. Det blir som et startskudd for valgkampen, de neste 135 dagene skal vi ut og male denne byen rød.

Mer enn på mange år, eller kanskje mer enn noe annet sted i dette landet, blir valget i Oslo et valg mellom to alternativer, et valg mellom to verdisett og to retninger for denne byen. Et valg mellom vi som tror på fellesskapet der vi sammen ser og gjør noe med de forskjellene som er i denne byen, og de som tror på et individsamfunn og et blått byråd som ikke synes det er farlig med 13 års forskjell i levealder mellom øst og vest.

Det siste halve året har vi avdekket arbeidsforhold på sykehjem i denne byen som ingen skal måtte oppleve. Det viser en trend. Ikke nødvendigvis en trend med arbeidsgivere som bryter lover, men en privatiseringstrend som det er vanlige folk som taper på. Når offentlige tjenester privatiseres, spares det inn i anbudsrunder for å vinne anbud og det spares inn for at eiere skal få sin del av kaka i profitt. Disse innsparingene rammer stort sett en ting, og det er lønna til folk, for det er i lønnspostene man kan spare i velferdstjenestene. Folk i denne byen får dårligere lønn som slår ut på hverdagen til folk, på familiene til folk. Det er ikke et velferdsløft for denne byen, det er det stikk motsatte.

Spennet av saker, fra kampen om rettferdige arbeidsvilkår i denne byen og til rettigheter for befolkningen i Midt-Østen og det nordlige Afrika viser at denne dagen, 1. mai, ikke har mistet sin betydning. Vi er samlet for å markere og minnes en stolt historie, men vi er også samlet for å vise at vi har mer på hjertet.

Til rekene og hvitvinen på Høyres hus har vi bare en ting å si, vi er klare til kamp og vi tror på forandring.

Venner, nok en gang, gratulerer med dagen!

En av de viktigste sakene for AUF er Palestina-konflikten. Helt fra dag en etter opprettelsen av staten Israel har det vært krig. Man kan spørre seg hvorfor det ikke i samme slengen opprettet landet Palestina. Ikke vet jeg, men det ble åpenbart ikke gjort. Med enorm økonomisk støtte fra USA har Israel erobret store landområder fra de palestinske områdene. Men det stoppet ikke der. I 1967 var det enda en blodig krig, denne gangen okkuperte Israel det hele det palestinske området. De lagde såkalte militære soner som skal beskytte dem fra angrep fra Syria. Underlig nok fylles disse opp av Israelske bosettere.

En historie man hører så alt for ofte er at muren har delt en landsby fra de omliggende åkrene som havner på Israelsk side. Etter 2 år uten bruk vil åkeren bli konfiskert av den Israelske staten. Det etter at de palestinske bøndene har måttet vente 40 år før trærne vokser frukter. Men hvordan skulle de få brukt jorden når det er en 8 meter høy mur i veien.

AUF er glade for at man på landsmøde til Arbeiderpartiet vedtok at man skulle anerkjenne staten Palestina. Det er i år den planlagte staten skal opprettes og det kan være den eneste sjansen verden har til å løse det omfatende problemet. Det kan ikke bli varig fred før Israel trekker seg ut av de okkuperte områdene. Selv om regionen er i beveglese må vi ikke glemme Palestina.

Påsken nærmer seg slutten. Støvet fra en intensiv politisk før-påske har lagt seg og vi kan oppsummere Arbeiderpartiets Landsmøte. Det var et Landsmøte for bokstaven P: Post, Pels, Palestina og Parti!

Postdirektivet. Norge skal nå for første gang si nei til et direktiv fra EU. Alle regjeringspartiene er enige – det er bare å kjøre på. Direktivet handler likevel om noe mer enn bare å si ”nei til Brussel”. Det er et nei til liberalisering av postverket. Postdirektivet vil innføre fri konkurranse for all post under 50 gram. Det er så godt som all post. Vi vet ikke hva som vil skje med porto, antall fordelingsdager eller arbeidernes rettigheter. Det var derfor vi sa nei. Reservasjonsretten vi har i EØS-avtalen blir nå testet for første gang. Det burde ha skjedd tidligere, men nå er vi nå altså der. Spennende.

Pels. Arbeiderparti har (endelig) sagt at nok er nok for pelsdyrnæringen. TV-bildene i fjor vinter var nok dråpen. Nå skal vi legge til rette for annen drift. Dyreplaging skal bort – ny næring skal på plass. Penga vi gir pelsdyrnæringa i dag skal i stedet brukes til omstillingsmidler sånn at bøndene kan drive med noe annet. De fleste pelsdyroppdrettere driver oppdrett på siden av annen drift – nå får de midler til å ha en annen tilleggsinntekt. Vi er ikke bare i mot noe – vi er for noe samtidig. Vi vil ha bosetting i distriktene (viktig!), men vil samtidig sørge for at det drives en forsvarlig næring der. Jeg håper og tror at vi møtes på midtveien oss by- og landfolk i denne saken.

Palestina. Vi har anerkjent Palestina! Det historiske vedtakk gikk gjennom enstemmig. Vi venter nå i spenning på når utenriksminister Jonas Gahr Støre vil gjøre det. Til høsten faller dommen. Jeg sitter nå selv i Ramallah og er litt stolt over vedtaket. Og forventningsfull. Når kan jeg si til mine palestinske kompiser at vi har anerkjent deres rett til en egen stat? Jeg håper det er snart.

PARTI. ”… og størst av alt er Parti!”. Det største på Arbeiderpartiets Landsmøte var nettopp Parti. Oss. Medlemmene. Vi som utgjør Det norske Arbeiderparti. De fire Landsmøtedagene var Arbeiderpartiet på sitt beste. Det viktigste politisk verkstedet i Norge. Den største politiske folkebevegelsen, med det beste mobiliseringsapparatet. 300 delegater fra hele landet. Benkerader med regjeringsmedlemmer og Stortingsrepresentanter, kommunestyrerepresentanter og lokallagsledere. Grasrotmedlemmene og ildsjelene. Og AUFere selvfølgelig! Alle klare for å gjøre en innsats til høsten. Kamerater, vi sees i valgkampen!